Mikro-mikroeventyr

Det skulle egentlig vært brukt på et helsprøtt påskeeventyr på fjellet. Teltet. Slik gikk det ikke. Sykdom i familien satte turen på vent, og vi fikk ordnet med sykebesøk utenlands i hui og hast i stedet.

Så da stod jeg der, dagen før avreise, med en nylig ankommet pappkasse fra Hilleberg mellom hendene. Antakelig burde jeg fortsatt pakkingen. Funnet fram barnas tøy, mitt eget tøy, toalettsaker, ryggsekker, uunnværlige elektroniske gjenstander. Smurt matpakke til turen.

Jeg satte opp teltet i stedet. Rødt. Med plass til én person. Midt i stua. Fingrene strøk over den glatte duken, oppdaget gjennomtenkte detaljer overalt. Glidelåsene åpnet seg lett og bød velkommen inn til en lun, gul hule. Jeg skal ikke skylde på den anonyme testpersonen på Harvest Magazine – han som slo opp teltet sitt i stua for å teste det – men da ungene hadde lagt seg, lurte jeg likegodt madrass, laken, dyne og hodepute inn teltet. Bare fordi man er på tur kan man vel sove ordentlig?

Etter det obligatoriske bildet av telt som lyser i natten, sovnet jeg.

Jeg våknet ikke av at yngstejenta trippet opp trappa, smøg seg mellom veggen og teltet og bort til sofaen for å hente iPad’en neste morgen. Ikke oppdaget hun meg heller, der jeg lå med teltdøren og munnen vidåpen. Men det er kanskje like greit. Pappa er rar nok som det er.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *